Ringgåsa er relativt vanlig art ved Lista Fyr. Særlig vårtrekket til arten er bemerkelsesverdig, da størstedelen av bestanden av den lysbukete underarten hrota som hekker på Svalbard trekker forbi i løpet av noen ytterst få dager. I tillegg går det også et trekk sørover på høsten i september av hrota , men dette sprer seg trolig noe mer og er mindre påfallende forbi Lista. Fra oktober og gjennom vinterhalvåret raster en del ringgjess i området. Dette er hovedsakelig mørkbukete østlige ringgjess av underarten bernicla.
Vårtrekket går som regel forbi de første dagene etter 22-23.mai som har gunstige trekkforhold. I hovedsak betyr det ikke motvind. Fuglene passererer da gjerne i morgentimene etter å ha tatt av fra det nordlige Danmark tidlig på morgenen. Fuglene flyr imidlertid forbi til andre tider av døgnet. Når trekket er så konsentrert tidsmessig i noen relativt få flokker, er det derfor lett å glippe store deler av trekket. Vi legger derfor ikke spesielt stor vekt på antallet individ som telles det enkelte år i forhold til evt. endringer i bestand, men vi mener vi har god oversikt over når trekket tidsmessig avvikles.
I vårt materiale på våren virker det ikke som om ringgåsa har endret trekket tidsmessig vesentlig i løpet perioden 1990-2010.
Figur 1.
Observasjonsmaterialet av ringgås domineres av det konsentrerte trekket til den lysbukede Svalbardbestanden underart hrotasom går langs kysten mot nordvest på våren i slutten av mai.
Utenom dette trekket sees flest ringgjess på høsten i september og oktober. Disse individene består både av lys ( hrota )- og mørkbukete fugler ( bernicla)
Figur 2.
Antallet talte fugler på trekk om våren varierer normalt mellom 1000 - 4500 ind. Med en bestand på ca 6000-8000 ind., betyr dette at vi enkelte år har talt opp i mot 75 % av populasjonen. I hvilken grad noe lavere tall etter 2010 er tilfeldig er det vanskelig å si sikkert noe om, men da en økende andel fugler står lenger øst på Jylland, kan dette påvirke trekkveier og antall som er synlig fra Lista Fyr.
Figur 3.
Om høsten trekker ringgåsa mot sør-øst forbi Lista. Dette trekker er imidlertid mye mer variabelt enn vårtrekket, selv om over 1000 ind. ble registrert både i 1998 og 2000. Siden 1994 har arten vært registrert årlig, men antallet individer er både gjennomgående lavt og variabelt. Det er derfor ikke mulig å tolke disse tallene i noen retning.
Figur 4.
Sammenlignet med andre arter er ringgåstrekket på våren ekstremt konsentrert. I perioden 1990-2014 trakk 80 % av alle individene gjennomsnittlig mellom 25. og 29.mai. Dette tidsrommet virker stabilt over tid, med noen få unntak enkelte år som 1994 og 2006, da trekket gikk noe senere. Observasjoner tyder på at dersom det er mye motvind når fuglene er klare til å trekke, så utsetter de avreisen inntil værforholdene bedrer seg.
Figur 5.
Samler vi vårtrekkobservasjonene for alle årene i en figur som viser fenologien er det konsentrerte trekket med topp i slutten av mai meget tydelig.
Figur 6.
Det sørøstlige trekket om høsten består ofte av noen relativt få flokker observert enkeltdager. En oversikt som dette over det gjennomsnittlige trekktiden hvert år gir derfor noe rotete inntrykk. Årene 1998, 2000, 2004 og 2007 med noe større antall treffer imidlertid stort sett ganske konsentrert midt i september.
Figur 7.
Fenologien for alle årene samlet i en figur viser tydelig at september er trekkmåneden for ringgås, med en topp midt i måneden. Det mangler nok en del spesifisering av underart i materialet, og det er ikke skikkelig analysert, men gjennomgående består trekktoppen september av hrota, mens det fra slutten av september er betydelig flere østlige ringgjess, bernicla representert.
Figur 8.
Sammenlignet med figur 7 viser denne figuren som også inkluderer rastende individer et betydelig større antall fugler i oktober og november. Hoveddelen av disse fuglene er østlige ringgjess, bernicla.
Rastende Ringgås, østlig underart bernicla.
Foto: Gunnar Gundersen Rastende Ringgås, vestlig underart hrota.
Foto: Gunnar Gundersen
Bare på norsk
