Vipa har svært karakteristiske tegninger og fluktspillet om våren med den karakteristiske låten er svært fascinerende. Foto Jan Erik Røer
-
Vipa var inntil 2010 en nokså tallrik hekkefugl og karakterart i kulturlandskapet på Lista i sin helhet og rundt Lista Fyr i særdeleshet. Vipas tilbakegang på 2000-tallet har vært dramatisk lokalt, en utvikling som ikke ser ut til å stanse. Ved Lista Fyr sees vipa mer eller mindre hele året. Vårtrekket kan starte svært tidlig, allerede i slutten av februar eller tidlig i mars, og det er et betydelig gjennomtrekk av fugler både vår og høst. Mest markant er trekket som går nordvestover om våren. Fugler som gjerne raster i Vågsvollvåien. Vipa trekker om vinteren sørvestover til Frankrike og Spania.
Med en blanding av hekkefugler og trekkfugler og et tidlig trekk som en del år skjer før vår standardiserte periode starter, ser stasjonens samlede trolig mindre dramatiske ut enn den reelle situasjonen for vipene, i sær lokalt. Bryter vi opp tallene er det imidlertid ingen tvil om at reduksjonen i antall viper på trekk er nesten like dramatisk. Både maksimaltall og månedssummer viser gjennomgående en dramatisk reduksjon.
Hovedårsaken til vipas tilbakegang er sett i sammenheng med industrialseringen i landbruket, og overgangen fra gras- og beitemark til kornarealer. Andre faktorer som kan være medvirkende er den betydelig jakten som foregår i Frankrike. I tillegg vet en at vipa er utsatt for vinterperioder med hard frost, der et betydelig antall fugler kan dø i kuldeperioder. Lokalt er produksjonen av ungfugl vært minimal etter at bestanden kollapset. Dette har trolig sammenheng med at vipas felles forsvar mot kråke og andre predatorer blir vanskelig når vipekoloniene er for glisne.
Figur 1.Det totale antallet observerte viper holdt seg rimelig høyt fram til ca år 2000. De par første årene var feltdekningen nok betydelig lavere enn senere, og også mange av årene fra 2000-2006 hadde svak dekning i begynnelsen av mars. Det maksimale antallet som er talt i perioden 1990-2014 var 1750 ind. 22.mars 1992. og 950 ind. 31 mars 1997. Til sammenligning var maksimaltallet i 2013 225 ind. 7.april.
Figur 2. Antallet loggførte individer gjennom året viser tydelig en topp i mars og første halvdel av april. En betydelig svakere dekning før 15.mars betyr nok at antallet fugler i siste del av februar, og primo og medio mars er større enn det figuren viser. Det stabile antallet i april-mai er lokale hekkefugler, mens det på høsten er et beskjedent gjennomtrekk over lang tid. Viper sees gjennom hele vinterhalvåret og dette ville kommet enda tydeligere fram med bedre dekning i denne perioden.
Figur 3. Observasjontallene fra den standardiserte overvåkingsperioden viser mye av det samme som figur 1. De par første årene var nok feltdekningen medvirkende til de lave tallene. Sammen med variasjon i hvor andel av fuglene som trakk før sesongstart gir figuren noe variabelt inntrykk. Påfallende er det imidlertid at toppårene 1997 og 2000 hadde totaltall som ligger 4-5 ganger over nivået i 2013 og 2014. Fra 2010 har antallet gått jevnt nedover år for år.
Figur 4. På høsten er antallet viper lavere og trekket går over lengre tid. Store enkeltdager påvirker derfor ikke tallene i like stor grad. Da mange voksne trekker bort tidlig er det sannsynlig at høsttallene gir indikasjoner på ungeproduksjonen de enkelte år. Selv om det er store utslag enkelte år er også høsttallene sterkt fallende, enten om man følger toppårene eller bunnårene, der høsten 2014 hadde mindre enn 10 % av toppårene 1992 og 1996.
Det er påfallende at den lokale hekkebestanden økte i 2008 (god høst i 2007) og falt betydelig året etter (svak høst 2008), var stabil i 2010 (etter god høst 2009) og falt igjen i 2011 (svak høst 2010). (jmf NOF Lista lokallags tellinger).
Figur 5. Figuren som viser variasjonene i mediantrekkdato og trekkforløp fra år til år i den standardiserte vårperioden, viser med all tydelighet at trekket er i gang midt i mars, mens lokale hekkefugler bidrar betydelig til tallene, slik at 90-prosentilen strekkes ut.
Medianen vil påvirkes av forholdet mellom antall fugl på trekk (tidlig) og hekkefugler (seint). De sene mediandatoene i 2001, 2003 og 2005 indikerer derfor at trekket i stor grad har gått før sesongstart eller at det er oversett eller tatt andre veier disse årene. Vi antar det første er mest korrekt.
Figur 6. Før høstperioden viser variasjonene i mediantrekkdato og trekkforløp fra år til år i den standardiserte høstperioden stor variasjon. Det er tydelig at hovedtrekket varierer betydelig fra år til år, noe som kan indikere at ulike aldersklasser eller bestander dominerer til ulike år. Utover det er det svært vanskelig å tolke variasjonene på annen måte enn at trekkperioden varierer betydelig fra år til år, og at toppen kan inntreffe så å si når som helst i august eller september.
Figur 7. Fenologien under vårtrekket i den standardiserte perioden gir en pen kurve, med topp i slutten av mars. Fra midt i april flater kurven ut på et nivå som utgjør den lokale hekkebestanden. Om man skjærer av toppen i mars april over dette 'hekkenivået' er det tydelig at en stor andel av trekket ikke kommer med i vår standardiserte tellesesong som begynner 15.mars.
Figur 8. Fenologien under høsttrekket har en mer eller mindre konstant fallende men svært utdratt kurve. Det er antydning til topper i månedskiftet juli/august og i slutten av september. Det er nærliggende å tro at den første toppen utgjøres av lokale eller nærliggende bestander, gjerne ungfugler, mens den sekundære toppen dreier seg om populasjoner fra mer fjerntliggende hekkeområder.
Figur 9. Fenologien som viser direkte trekkende fugler mot nordvest faller betydelig allerede mot slutten av mars. At trekket som går i retning Rogaland domineres av tidligtrekkende og hekkende fugl fra dette området er naturlig. Om det senere på våren er fugler som går mot øst er vanskeligere å tolke, da et slikt trekk over land vil være mer anonymt ved lokaliteten.
Vipa fortrekker åpen mark med relativt kort gress. Den hekker derfor like gjerne på fuktige næringsrike jorder som på mark som dette med mer naturlig vegetasjon. Foto Jan Erik Røer.
Denne vipen som hekket i vågsvollmarka i 2014 var et av få gjenværende par på Lista og i Fyrområdet. Dessverre er det mye som tyder på at vipe vil kunne forsvinne som hekkefugl på Lista når som helst. Bestanden på Lista var i år 2000 nær 500 par, og i 2002 var det 48 par på Gunnarsmyra og Våien ved Fyret. Foto Jan Erik Røer.
Vipa er en vakker fugl med karakteristisk fjærdrakt. Hunnene slik som den på bildet har noe kortere topp og mindre svart på halsen en hannen. Fra Borshavn 8.april 2015. Foto Jan Erik Røer.
Bare på norsk
